Endelig min tur

På lørdag var bestemor, babyen og jeg vært på loppemarked. Fangsten var heller liten. Bestemor fikk seg et par ting og hun kjøpte en søt skål til veslejenta som hun skal få spise grøt av bare hun blir litt større. Grøtskåla skal jeg vise frem en annen dag, for dagens bilder er fra forrige loppemarked som jeg var på rett før babyen kom.

Det var nemlig en lykkedag. Endelig var det min tur til å finne fine retrosengetøy. Den gamle dama som var ansvarlig i tekstilavdelingen viste meg stolt et helt nytt mørkegrått sengesett fra Turiform. "Dere unge pleier å like litt mørke farger." Hun synes nok jeg var litt merkelig da jeg høflig takket nei og fortsatte å rote i de gamle, slitte dynetrekka. Etterpå kom hun litt forsiktig bort og viste meg hvor putevara lå, tilfelle jeg ville prøve å finne de som hørte til dynetrekka. Det var en veldig søt, gammel dame.

Det ble mye blått og grønt. Putetrekket under her fant jeg to av, og jeg er litt usikker på om jeg har lyst til å klippe i det, eller om det skal forbli putetrekk en stund til.


Dette dynetrekket er så hullete og sammenlappa at her kan jeg klippe med beste samvittighet. Spørsmålet er jo da hvor lenge det holder det jeg lager hvis stoffet allerede er så morkent.

Det siste dynetrekket her fikk jeg også litt hjerteklapp av. Kanskje blir det sengetøy til barnesenga, før resten kan bli mindre biter.

Nå har det tatt meg tre dager å lage dette innlegget. Vi har en "bevegelsesbaby" som best liker å bli båret eller trillet, hompet og ristet litt, så det er ikke ofte jeg har armene ledig. Derfor blir det langt mellom innleggene for tiden og de fine dynetrekka blir nok liggende i kurven sin en stund.

Og hva skal barnet hete? -Navnkonkurranse-

Det er det store spørsmålet om dagen. Hva skal hun egentlig hete? Til onsdagen er hun allerede fire uker gammel og vi skjønner at det er på tide at hun får et ordentlig navn. Det er helt utrolig hvor opptatt folk er av navn. Alle vi snakker med om dagen spør om vi har funnet et navn. På en måte skremmer det meg litt, for det betyr jo at navnet er en viktig del av identiteten din, og det gjør valget enda vanskeligere.



Mannen og jeg er enige om at vi vil ha et norskt navn som man ikke er tvil om hvordan man skriver når man hører det, og ikke tvil om hvordan man uttaler det når man ser det. Altså minst mulig som kan lage "krøll" for barnet i oppveksten. Og så skal jo liksom navnet passe også...


Så hvis du nå har sitti og sett på bildene og det er et navn som har falt inn i hodet ditt så blir vi veldig glade om du deler det med oss. Kanskje vi har kjørt oss fast i feil spor og at ditt forslag får oss på rett vei? Hvis det hjelper har hun foreløpig vist seg som en rolig, iakttagende, men også bestemt liten person.

Blant alle som kommer med et navnforslag trekker jeg ut en som får en liten hilsen i posten.

Håper du har lyst til å hjelpe oss.

Vogga meg litt...

Det er ikke til å komme fra at det vil gå i litt babyting her på bloggen nå. Det er naturlig nok det som opptar dagene mine for tiden. Vogga er laget av veslajentas farfar. Det er et fantastisk stykke arbeid som jeg håper kan gå i arv i generasjoner. Han har tenkt, designet og snekret alt selv. Og så er det farmor som har malt og sydd sengetøy. Veldig hyggelig.

Vogga står i stua slik at vi har lille babyen i nærheten hele dagen. Så lenge hun er så liten vil jeg ikke la henne ligge alene oppe i andre etasje.

De to første bildene ble tatt i ventetiden, på de to siste er vogga blitt fylt. Fylt av verdens herligste, skjønneste.

Måtte tilslutt bare ta med dette bilde av fem små tær som har satt seg fast i teppet. Det er ikke alltid så greit å være liten...