Babyboble

Jeg skjønner det selv, jeg har egentlig skjønt det en stund: Det er på høy tid å komme seg ut av babybobla. Veslejenta vår er blitt et halvt år og er jo knapt noen baby lenger. Hun er blitt så stor og fin og hver dag takker jeg for at nettopp dette skjønne lille mennesket kom til oss. Mamma og pappas lille skatt.

Jeg nyter fortsatt å være hjemme-mamma selv om jeg noen ganger glemmer bort å kjenne på følelsen. Dagene går unna i en fei når man hele tiden skal holde styr på klokka med spisetider og sovetider. Vår lille tulle synes soving er for pyser. Dagen skal brukes til å få med seg hva livet har å by på. Natten skal brukes til hyppige måltider... Jeg skal innrømme at det tar på.

Jeg håper det er litt derfor jeg fortsatt føler meg i babybobla, og ikke er den effektive hjemmeværende husmoren jeg har lyst til å være. Jeg skal ikke ha for store ambisjoner, men litt mer ordning och reda hadde ikke gjort noe. Det har faktisk skjedd flere saker på interiørfronten i det siste, men det var dette med å bli ferdig med ting. Jeg blir aldri ferdig med ting for tiden. Om det så er oppvaska eller møbler som skal males. Derfor var også utvalget av bilder til dette innlegget også noe begrenset. Kameraet er fullt av babybilder, ikke et eneste interiørbilde. I fjor på denne tiden var det helt omvendt...

Jeg skal være forsiktig med å love noe, men dette er altså da et forsøk på å vende tilbake til verden. Eller bloggverden. Hvis noen fortsatt husker meg da. Jeg er stadig innom og titter hos dere hvertfall.

God helg og husk å tenne det første lyset i morgen!

Noen dager…

…er sofadager. Det går mot slutten av svangerskapet, og dagene varierer ut fra hvordan formen er. I dag er det fem uker igjen. Eller sju uker, eller tre uker. Det er ikke godt å si når lille babyen har tenkt å komme ut til oss.

Jeg har på en måte ikke kontroll på kroppen min lenger. Akkurat når jeg er ute og går en tur med hunden kniper det sammen i magen, akkurat når jeg ekspederer en kunde på jobben har jeg mest lyst til å gråte en skvett. Det verker i ryggen og jeg er sliten. Men jeg er verdens heldigste likevel. Akkurat når jeg trenger det som mest tar babyen en liten dans så hele magen leer på seg: "Her er jeg, alt er bra med meg! Bare gi meg litt mer tid så skal jeg komme ut til dere.” Akkurat når jeg trenger det kommer hunden og legger seg ved siden av meg i sofaen: “Her er jeg, jeg passer på dere begge to. Jeg vet at du har en liten skatt i magen din.” Og akkurat når jeg trenger det kommer Mannen: “Hei kjære, jeg elsker deg over alt på jord, snart skal vi bli en liten familie.”

Noen dager er gråtedager, bekymringsdager, sovedager. Noen dager er flotte dager. Sånn er det bare. Kanskje det blir en flott dag i morgen?

Kjørepose til vinterbaby

Dagene går og blir til uker før jeg aner. Huset er absolutt ikke bloggbart, vårfornemmelsen er fortsatt bare en svak drøm langt inni hodet, og det ene strikkeprosjektet etter det andre ender med kluss og blir liggende i en haug. Selv ikke bikkja er samarbeidsvillig da jeg skulle prøve å ta bilde av den. Altså er det ikke stort å blogge om for tiden.


Denne vognposen ble ferdig for en måneds tid siden. Nå håper jeg den varmer vår lille nye nevø som allerede er blitt to måneder gammel. Da jeg skulle skynde meg å ta disse bildene før jeg pakken inn gaven, var Kompis plutselig i bilde-humør, så snuteskaftet hans har sneket seg med på de fleste bildene.

På baksiden lagde jeg et lite hull slik at den også kan brukes i bilstolen. Oppskriften og garnet er fra Drops. Deilig, mykt Eskimo-garn. Nå har de nye sommerstrikkeoppskriftene kommet, så jeg anbefaler virkelig en tur innom.


Det meste av kvelden i dag har jeg brukt til å lese en blogg jeg kom over. Jeg anbefaler virkelig en tur innom Johanne og Morten med bloggen A blög once bit my sister. Jeg har lest og lest og lest. Jeg har tittet på nydelige bilder, jeg har smilt og grått. Noen ganger finner jeg blogger til mennesker jeg virkelig kunne ønske jeg kjente i virkeligheten.


Noen dager er mer tankefulle enn andre. Om ti uker holder jeg forhåpentligvis vår lille datter i armene mine. I det siste har det begynt å gå opp for meg at det faktisk kan bli en baby ut av denne kulen på magen, og at vi kanskje bør forberede oss litt. På den andre siden er jeg så utrolig redd for at noe skal gå galt. Men akkurat nå sparker det rundt inni der, og så lenge det er liv er det håp.


Ha en god kveld.

Julevask

Det er under en uke til jul, og jeg må bare innse det, jeg blir ikke ferdig. Jeg kommer aldri til å rekke alt det man burde rekke om man er en skikkelig husmor. Det er ikke rent i alle kriker og kroker, krydderet står ikke på geledd i skapet og jeg kan ikke garantere at det er støvfritt under dusjkabinettet.


Likevel er jeg ganske stolt. Jeg er stolt for at jeg har innsett dette i dag, fem dager før julaften, og ikke to timer før. De siste dagene skal jeg fortsette med juleforberedelsene, men bare de jeg har lyst til. I går var vi i skogen og hogget juletre, og i dag har jeg vært på julekonsert i Västre Fågelvik kirke. Begge deler er koselige juletradisjoner.


Og på ett vis et julevasken i boks også. Bikkja har nemlig blitt julevasket og lå i flere timer til tørk foran ovnen.

Kos deg med juleforberedelsene!

Om å våge

Så er vi hjemme fra ferie. Vi har vært på familiehyttebesøk, vennebesøk og på rafting. Rafting er noe jeg har hatt lyst til lenge, men som jeg har tenkt har vært litt "crazy" å gjøre. Våger jeg?Endelig fikk vi bestemt oss, og det var fantastisk!


Det neste jeg manner meg opp til å våge nå, er dette lappeprosjektet dere ser bilder fra. Jeg har lenge tenkt på et piknikteppe med lapper på oversiden og voksduk på undersiden. Jeg føler meg ikke helt trygg på egne syferdigheter, så nå ligger 100 ferdigkuttede lapper og venter. Jeg tørr rett og slett ikke begynne å sy de sammen av frykt for å klusse det til. Snakk om pysete.

Mens jeg sitter og stirrer på lappehaugen, har jeg begynt å hekle på en smekke. Jeg sitter altså rett opp og ned foran symaskinen og hekler og titter på haugen min.

Samtidig begynner et annet syprosjekt å ta form i hodet mitt. En kjole. Enda mer skummelt. Hvertfall siden mønsteret er på svensk og jeg ikke skjønner alt. Men stoffet er kjøpt og vasket og jeg har begynt å tegne av noen av mønsterbitene. Et sånt mønsterark kan jo virkelig ta motet fra en smånervøs liten syerske.

Som dere skjønner mottas gode råd med stor takk. Og dere bør nok ikke vente å se noen resultater her på en god stund, annet enn smekka da, den blir nok fort ferdig hvis jeg skal fortsette å sitte foran symaskinen og hekle.

Om å spare

Det har gått over en uke siden forrige innlegg her fra det lille huset. Jeg venter på våren. Jeg venter på på litt mer energi, jeg venter på litt mer tid. Jeg har tatt en pause fra livet, satt det til side. Jeg sier "Vent litt! Jeg skal bare. La meg komme i rute igjen, så skal jeg bli med!"

Det er jo ikke sånn det fungerer. Livet går hele tiden, dagene går, tiden går. Jeg vil så gjerne leve her og nå. Føle at jeg er tilstede, glede meg over hvert øyeblikk. SE hverdagsgledene, huske kjæresten som smiler til meg når jeg kommer hjem, få med meg at sola skinner.



I det siste har hverdagene kun handlet om å komme fortest mulig til helga, og helga har forsvunnet til å hjelpe andre litt og prøve å gjøre husarbeid som jeg ikke orket tidligere i uka. Det lille huset ser likevel ut som et middels katastrofeområde og jeg selv er en sliten potetsekk.

Derfor lar jeg denne lille ikke planlagt bloggpausen fortsette litt til uten dårlig samvittighet. Jeg har funnet frem sparebøssa. Det er ikke bare penger man kan spare. Jeg skal lukke opp øynene og spare solskinn, smil, klemmer, barnelatter, gode smaker, fuglekvitter og lukten av vår. Og dette skal jeg ta frem og lage overskudd, lyst, idéer, tid og energi av.



Jeg setter veldig stor pris på dere som er innom i løpet av uka og titter litt på bloggen min selv om jeg ikke vet hvem dere er. Vi sees snart igjen!

Ha en fin uke!

Ugler i mosen?

Helgen er endelig her. Jeg har akkurat vært på bruktmarkedet. Det eneste jeg fant var en liten gammel ramme til 5 kr og mange store fine møbler som jeg ikke har plass til. Og som jeg ikke kjøpte. Kjøpte ikke et lite møbel engang. Jeg har nemlig allerede et nattbord som står og venter på puss og maling.

En søt rosa gerbera pynter opp på stuebordet til helgen. Men likner den ikke veldig på et par ugleøyne?? Jeg klarer hvertfall ikke å se noe annet. Hihi.

Sopptur

Jada, jeg har vært på sopptur. I desember. På Nille. Egentlig var jeg på jakt etter Idas nostalgiske julepynt. Jeg fant ikke det, men jeg fant disse soppene da. Men ikke spør meg hva jeg skal med de. Jeg bare ville ha de liksom. Ikke har de noen form for oppheng, ikke klarer de å stå på egenhånd, ikke har se ståltråd i bunn slik som sånne små sopper og ikke er det hull i de til å tre de på en snor. Det er rett og slett bare noen umulige sopper.

Gode soppeforslag tas i mot med takk! Nå er det soppetid eh... leggetid for meg.

Trøtt som en sopp

Det går i hundreogti på jobb om dagen, og jeg kommer hjem med bein som tømmerstokker, og hode så tungt som en potetsekk. Så nei, jeg har ikke gått tur i skogen i dag, selv om været er strålende og kroppen ville. Det var bare at beina ble liggende igjen på puffen... Bildet er fra tyttebærturen litt tidligere i høst. En litt sliten sopp. Men vakker likevel, der den lyser opp skogbunnen. Er det lov til å trekke en liten sammenlikning? Er jeg en sliten, men vakker sopp?

Det er så mange av mine blogge-søstre som skriver at de ikke har nok tid til å titte på andres blogger, og legge igjen kommentarer. Jeg er nok litt motsatt. I sløve stunder er det fantastisk å sette seg ned og titte på andres blogger, og kanskje legge igjen en liten hilsen her og der. Min egen blogg blir dessverre alt for sjelden oppdatert. Det var det med å ta bilder og finne noe å skrive, og... Og vips så har jeg laget et lite innlegg!

Ha en fin innspurt frem mot helg, alle sammen!

Du der ute

Jeg synes det er så fasinerende at når jeg er inne på min egen blogg så er det 389 som har vært innom, og så går jeg for å gjøre noe, og når jeg kommer tilbake så står det 390 på telleren. Da er det altså en eller annen der ute som har tittet innom hos meg, og jeg aner ikke hvem det kan være. Fasinerende og frustrerende. Hvem er dere der ute som har funnet bloggen min?